Økt CO₂-avgift er fornuftig, men …

Regjeringen la 8. januar fram stortingsmeldingen Klima­plan for 2021–2030, en av få pressekonferanser som har fått oppmerksomhet i en tid hvor nesten alt har handlet koronapandemien. Klimameldingen legger en plan for hvordan Norge skal innfri forpliktelsene under Parisavtalen om å redusere utslippene av klimagasser med 50–55 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990. Målet i Paris­avtalen er å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader sammenliknet før-industrielt nivå.

Ett av tiltakene som foreslås er øke CO₂-avgiften (per tonn) fra dagens nivå på 590 kroner til 2000 kroner (2020 kroner) i 2030. Den annonserte avgiftsøkningen er fornuftig, og utslippsreduksjonen anslås til 37,5 prosent av samlede tiltak i klimameldingen. Politiske signaler om opptrapping avgiftsnivået er viktige for å dreie næringslivets og husholdningenes investeringsbeslutninger i mer klimavennlig retning. Begrunnelsen for økt CO₂-avgift er å bidra til oppfyllelse av Norges forpliktelser under Parisavtalen. Negative konsekvenser av klimaendringer i form av mildere vintre og mer ekstremvær kan tydelig observeres, også i Norge. De samfunnsøkonomiske kostnadene av økte utslipp av klimagasser, og ikke minst fordelingen av disse mellom ulike land, er svært krevende å beregne. Det er likevel bred enighet om målet - å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader.

Økt CO₂-avgift vil trolig ha uheldige fordelingsvirkninger, blant annet i form av høyere bensin- og dieselpriser. For­delings­virkningene av økte priser på fossilt drivstoff diskuteres i liten grad i klimameldingen. Søk på «fordeling» i meldingen gir i alt 29 treff. Av disse er 20 knyttet til den såkalte «innsatsfordelingsordningen» som gjelder utslipp som ikke omfattes av kvotesystemet. Kun ett av treffene gjelder det vi vanligvis forstår med fordelingshensyn.

Det er interessant at dette treffet er på diskusjon av et mer bærekraftig bilavgiftssystem som planlegges innført fra 2025. Ett av prinsippene er at det nye avgiftssystemet bør prise de eksterne kostnadene som bruk av bil medfører. Beregninger utført av Transportøkonomisk institutt viser at de eksterne kostnadene, først og fremst køkostnader og lokale utslipp, er høyere i storbyer enn i andre deler av landet. Prising i henhold til eksterne kostnader vil følgelig gi en omfordeling til fordel for distriktene, men det forutsetter økt bruk av vei­prising i byene.

Klimameldingen kunne med fordel diskutert supplerende fordelingspolitiske virkemidler. Et par eksempler er skattelettelser for lavere og midlere inntekter eller tilbakeføring av inntektene fra CO₂-avgiften som et likt beløp til alle landets innbyggere. Siden de samlede skattekilene i arbeidsmarkedet (inklusive arbeidsgiver- og merverdiavgift) allerede er betydelige, vil skattelettelser være å foretrekke.

Et annet spørsmål er om det foreslåtte nivået på CO₂-avgiften på 2000 kroner per tonn er rimelig. Fra 2021 er det mulig å kjøpe utslippsrettigheter fra andre land i EU/EØS for å oppfylle utslippsforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Regjeringen ønsker i utgangspunktet ikke å benytte seg av denne muligheten, men vil helst ta alle utslippskutt innenlands. Vista analyse anslår, med utgangspunkt i bereg­ninger fra SSB, at prisen på slike utslippsrettigheter kan ligge mellom 500 og 1100 kroner per tonn CO₂ (neddiskontert til 2020). Dette indikerer at det vil være gunstigere for Norge å kjøpe utslippsrettigheter fra andre land enn å øke CO₂-avgiften til 2000 kroner per tonn. I tillegg kan det gi jevnere fordeling av inntekter mellom husholdninger i Norge og jevnere fordeling av inntekter mellom land i EU/EØS. Kjøp av utslippsrettigheter fortjener derfor nærmere utredning.